Gjennom evolusjonen har planter og dyr utviklet defensive mekanismer, inkludert kjemiske frastøtende midler og giftstoffer, mot angripende organismer. På sin side har de angripende organismene utviklet mekanismer som gjør dem i stand til å avgifte eller på annen måte motstå de defensive kjemikaliene til vertene deres. Dermed ser det ut til at de fleste skadedyrarter allerede inneholder gener som gjør dem i stand til å bryte ned enzymatisk eller på annen måte omgå giftvirkningene av mange typer kjemikalier som er utviklet som moderne plantevernmidler. Resistens mot plantevernmidler er derfor et genetisk basert fenomen og oppstår når et plantevernmiddel brukes på en populasjon som inneholder enkelte individer som er genetisk disponert for å være resistente mot dette plantevernmiddelet. Gjentatte påføringer og høyere behandlingsrater vil drepe økende antall skadedyr, men resistente overlevende vil overføre resistensgenene til neste generasjon. Med mindre et annet behandlingsregime benyttes vil bestanden inneholde økende antall resistente skadedyr, og der reproduksjonsratene er høye, f.eks. hos insekter, vil hele bestanden raskt bli resistent.
Når en skadedyr har utviklet resistens mot et bestemt plantevernmiddel, er det nødvendig å ha andre midler for å kontrollere det. En metode er å bruke et annet plantevernmiddel, spesielt et i en annen kjemikalieklasse som har en annen virkemåte mot skadedyret. Man må imidlertid passe på at multippel resistens, dvs. resistens mot flere klasser av plantevernmidler, ikke introduseres i befolkningen. Den beste strategien er å unngå å bygge opp en motstandsdyktig populasjon og det er utviklet ulike prosedyrer for dette. Ulike forvaltningsstrategier er anbefalt for å unngå oppbygging av resistente populasjoner på grunn av bruk av plantevernmidler. US EPA og det kanadiske PMRA har utarbeidet en frivillig merkeordning, sammen med anbefalinger for å unngå motstand, gi handlingsmåte og informasjon om målsted til brukerne.